Ytringsfrihet annotert

av Bjørn Stærk

Krangel og uro forlag, 2019

Forord

Del 1 - Ytringsfrihet: Pro et contra

Kjøp hele boka for å lese originalen med håndskrevne kommentarer i margen.

Del 2 - Kamp om ytringsrom

Kapittel 1 - Sytti prosent bra, tretti prosent dårlig

Kapittel 2 - Perspektivene som manglet

Kapittel 3 - Hvordan debatter fungerer

Kapittel 4 - Ytringsrom i praksis

Forord

Del 1 av denne boka ble utgitt som Ytringsfrihet av Humanist forlag i 2013, som del av Pro et contra-serien om etiske dilemmaer. Pro et contra, for og mot.

Jeg hadde to ting i bakhodet da jeg skrev den. Den ene var erfaringene jeg hadde samlet opp gjennom å krangle på nettet i mange år. Den andre var debatten som ble utløst av terrorangrepet på Utøya og i Oslo i 2011, som ga oppmerksomhet til et antiislamsk og innvandringsfiendtlig nettmiljø mange ikke kjente til. Terroristen ble satt i fengsel, men hva gjør man med alle de han hentet ideer fra?

Den ytringsliberale siden av debatten, som jeg tilhørte selv, mente at hatet og frykten må møtes med en åpen og saklig debatt. Nordmenn som er redde for islam og innvandring må inviteres inn i offentligheten og tas på alvor. Ellers overgir vi dem til ukjente nettforum hvor de radikaliserer seg selv. Til slutt eksploderer frykten i form av vold eller høyreradikal populisme.

Den antirasistiske siden mente at man bør være forsiktig med å gi plass i offentligheten til irrasjonelle og farlige ideer. Det kunne styrke dem, i stedet for å svekke dem. De ville snakke om ytringsansvar, ideen om at det følger et ansvar med de ordene vi bruker. Når noen sier at vi befinner oss i en borgerkrig mot islam og at politikerne har forrådt folket er det bare et kort skritt videre til å si at vi bør gjøre med dem som man normalt gjør med fiender og forrædere i krig: Skyte dem.

Målet med boka var å legge frem argumentene fra begge sider, for og mot ytringsfrihet, for og mot åpne debatter.

Når jeg leser den om igjen nå, seks år senere, legger jeg merke til to ting. Den første er at bare den ytringsliberale siden fikk en rettferdig behandling. Kritikerne deres fikk en urettferdig behandling. Jeg forstod ikke hva de stod for og oppsummerte dem på en mangelfull og i blant flåsete måte.

Det andre jeg legger merke til er at jeg i dag er mer enig med kritikerne. Jeg har blitt det gjennom å se hvordan det gikk etter at de ytringsliberale vant debatten. Jeg slutter meg til mye av vurderingen Eivind Trædal gjør i Hvorfor ytre høyre vinner debatten (2018). En radikal høyrefløy har utnyttet ytringsliberalismen til å forme debatten til fordel for islamhat og nasjonalisme.

De har ikke akkurat vunnet debatten, for nordmenn flest har blitt mindre bekymret for innvandring. Men vi har endt opp med noe destruktivt som inngår i en global trend hvor etnisk og religiøst hat og sjåvinisme våkner til live og flere steder vinner politisk makt. Det var ikke slik det skulle ha gått, hvis ytringsliberalerne hadde rett.

Samtidig snakker ytringsliberalere om de gode, åpne debattene med de samme ordene som for seks år siden, som om ingenting nytt har skjedd. Jeg synes det er veldig underlig. Vi befinner oss i starten av et gigantisk ytringseksperiment. Vi må følge eksperimentet med et åpent sinn og være forberedt på at det kan gi uventete resultater. Det gikk ikke slik jeg forventet. Da må jeg endre mening.

Jeg var ikke helt på den ytringsliberale siden i 2013 heller. Jeg var skeptisk til ideen om at troll sprekker i sola. Derfor advarte boka om alt som kan gå galt. Men jeg tenkte at det likevel var verdt forsøket. Troll sprekker ikke i sola, sa jeg en gang, men hvis jeg skal kjempe mot troll, vil jeg gjerne gjøre det i sollys.

Nå tror jeg at jeg tok feil om hva den offentlige debatten er for noe. Jeg beskrev den som en boksekamp, når den ofte snarere er som et gateslagsmål. Jeg beskrev den som en jakt på sannhet, når den ofte handler vel så mye om å avklare normer. Og jeg glemte at mange har mer på spill i disse debattene enn meg selv.

Når jeg leser bøker jeg er uenig med, tar jeg ofte fram pennen og skriver kommentarer i margen. Jeg begynte å gjøre dette med Ytringsfrihet. Det ble mange av dem og jeg likte resultatet, så jeg lagde en serie håndannoterte utgaver av boka som gradvis endret seg fra eksemplar til eksemplar. Eksemplar #2 bygget på #1, eksemplar #3 på #2, og så videre. Første del av boka du nå leser er basert på eksemplar #13.

I andre del utdyper jeg kommentarene og forklarer hvorfor jeg tror ytringsliberale idealer lar seg utnytte av ytterfløyene. Jeg legger frem det jeg tror er et mer realistisk syn på hvordan vi kan oppnå gode, åpne, mangfoldige debatter som ikke kuppes av de som vil ødelegge dem.

Neste: Kapittel 1 - Sytti prosent bra, tretti prosent dårlig